22 Feb: KUNSTLØPSKANDALEN ET FRAMTIDSVARSEL

Received from NTB at 10:39.

Sportsinteresserte verden over gremmes og synes mediehysteriet 
er heslig. Pressefolk stues til trengsel rundt Tonya Harding og 
Nancy Kerrigan. Siden bedriver de kollektiv selvpisking og 
latterliggjør sin egen dekning av saken. Det er forståelig og 
sympatisk. Men såpeoperaen har alvorlige sider som peker mot en 
annerledes framtid for toppidretten.

  Hardings deltakelse i OL er et sterkt signal om at autoritær 
kommersialisme må vike for demokratisk kapitalisme i idretten. 
Selvoppnevnte ledere med råderett over de aktive kan erstattes av 
internasjonale kjøreregler og rettsapparatet. Kanskje FN må 
overta OL til slutt?
  Tonya brakte amerikansk idrett i vanry. Hennes livvakt og 
eks-mann bestilte overfallet på Nancy Kerrigan. Tonya løy til 
politiet, og mistenkes for å ha gitt klarsignal til angrepet på 
konkurrenten.
  Idrettens regelbøker og tradisjon sier at dette er mer enn nok 
til å utestenge henne. Likevel er Harding i Hamar og forbereder 
seg på onsdagens og fredagens oppgjør. Et rekordpublikum verden 
over vil se om hun kan slå Kerrigan med ærlige midler.


  Idealer

  Harding hadde skrevet under på deltakeravtalen som gir USAs 
OL-komité (USOC) retten til å parkere henne i Oregon. Men 
komiteen våget ikke trosse søksmålet på 25 millioner dollar - nær 
190 millioner kroner. De hadde ingen garanti for at domstolene 
ville akseptere pampenes makt over utøverne.
  Mange dommere ville resonnert slik: Harding har satset 20 år av 
sitt liv på kunstløp som yrke eller næringsvei. En olympisk 
gullmedalje kan innbringe 10-20 millioner dollar.
  Idrettens vage ord om sportsånd er passé, det er pengene som 
teller. Reglementene gir ikke USOC retten til rollen som politi, 
dommer og jury over enkeltmennesker som dyrker samfunnets høyeste 
ideal - økonomisk suksess.


  Reynolds

  Slik tenker man vel først og fremst i USA. En domstol tilkjente 
400 meter-løperen Butch Reynolds 27 millioner dollar etter at han 
i 1990 ble utestengt på grunn av en positiv dopingprøve. Det 
internasjonale friidrettsforbundet (IAAF), som ble dømt i retten 
i Ohio, nekter å betale.
  Den tyske sprinteren Katrin Krabbe er også på jakt etter IAAF, 
som har flyttet sitt hovedkvarter fra London til Monte Carlo, der 
de er vanskeligere å få has på. Det tyske forbundet har to ganger 
toet sine hender for Krabbes dopingbrudd i visshet om at formelle 
feil ville påføre dem tap i en rettssal.


  Slavehandel

  Idrettsklubbenes råderett over sine medlemmer står også for 
fall. EU-kommisjonen har fordømt fotballens overgangsregler som 
slavehandel og delvis tvunget Uefa til å endre bestemmelsene.
  I amerikansk fotball hagler det av søksmål. En spiller har 
saksøkt sitt universitet for millioner. Han fikk ikke plassen som 
quarterback som han mente man lovet ham før innskriving, og vil 
ha erstatning for tapte proffinntekter. Andre har gått til retten 
for å kunne skifte klubb som de ønsker. Både erstatningene og de 
nyvunne rettighetene vil skru idrettens utgifter dramatisk i 
været, til skade for sporten, til glede for noen idrettsfolk og 
deres advokater.


  Juss-leksjoner

  I sin ytterste konsekvens peker Harding-saken mot en framtid 
der skiløpere saksøker ledelsen for utestengning fra 
stafett-laget eller krever erstatning for mislykte høydeopphold.
  En pekepinn om hvor det bærer ga alpinisten Anne Berge, som i 
forkant av Lillehammer-OL truet med å søke juridisk bistand 
dersom Norges Olympiske Komité ikke ga henne en «meget god 
forklaring» på at hun ikke ble OL-uttatt.
  Dermed når pengejaget i idretten sitt logiske sluttpunkt etter 
at Den internasjonale olympiske komité har åpnet lekene for 
profesjonelle. Champagne-ledere, gutteklubber og sunt skjønn 
erstattes av ufravikelige uttakskriterier og internasjonale 
voldgiftdomstoler. Det vil nok tære på sportsinteressen, men kan 
gi publikum gratisleksjoner i juss.

Oslonett AS. and Norsk Telegrambyrå.