18 Feb: OL-KOMMENTAR: VI FÅR VENTE OG SE

Received from NTB at 10:37.

I langrenn er det du ikke ser mest spennende. I skøyter og 
alpint er målingen av det du har sett avgjørende. I kunstløp og 
kulekjøring - og i minkende grad i hopp - er dommerkarakterene 
det sentrale. I hockey oppfatter de fleste tv-seere målene bare 
når de kommer i reprise.

  - Nå må han snart vise seg om han skal ha noen sjanse, sier 
tv-kommentatoren mens kamera venter på mellomtidstasjonen. Når 
Bjørn Dæhlie dukker opp er spenningen utløst, for etterhvert har 
kommentatorene lært seg å beregne hvor lang tid de bruker fram 
til passering. Det er ventetiden som er mest spennende.
  Da Kjetil André Aamodt kjørte utfor, grep vi oss i å nistirre 
på klokken, istedet for på Kjetil. Vi ventet på mellomtiden. 
Nederst i Kvitfjell sto 30 000 og stirret på storskjermen. Tre 
ganger brølte de: Første mellomtid, annen mellomtid og da Aamodt 
kom i mål.
  Bare Sten Stensen og et par andre kan se forskjellen på en 
31,9-runde og en 32,6-runde. Vi andre må vente på rundetiden. Da 
brøler eller sukker vi. En sjelden gang får vi de to beste i 
samme par, men det skjer dessverre sjelden.


  Dommere

  Min interesse for kulekjøring er minimal, fordi jeg ikke 
begriper hvordan dommerne kan skille mellom stil i knebøyene og 
hoppene. Tiden spiller jo bare en liten rolle. Man venter på 
dommerkarakterene.
  Hopp er blitt mer spennende, og kanskje mer rettferdig, etter at 
stilkarakterene gir mindre utslag. Men hoppene skal tross alt 
måles. Det er ikke hver gang Espen Bredesen hopper så mye lenger 
enn de andre at du overhodet ikke er i tvil om hva du ser.
  Det skal et trenet øye til for å følge den svarte lille pucken 
på tv-skjermen, når den fyker avgårde i 120 km/t. De fleste av 
oss forstår at det er mål først når scoreren og lagkameraten 
løfter armer og kølle i jubel. Så venter vi på reprisen for å se 
hva som faktisk skjedde.


  «Real time»

  Det er annerledes med fotball. Der vet vi hva vi ser. Av og til 
griper vi oss riktignok i å vente på reprisen også når vi sitter 
på tribunen, og noen tilskuere har med seg små lomme-tv nettopp 
av den grunn.
  Snart har vi storskjermer på de fleste viktigste arenaer. Mange 
tilskuere ser da like mye på skjermen som på det som foregår i 
virkeligheten foran dem.
  Det er behovet for den umiddelbare forståelsen av det man ser 
«live» som gjør at f.eks. amerikanere ikke synes vinteridrett, 
med sine evinnelige målinger og bedømminger og sammenligninger, 
er så stort på tv.
  Ballidrettenes fortrinn er at man forstår hva som skjer i samme 
øyeblikk som det skjer. Basketball, amerikansk fotball, baseball, 
løpsøvelser i friidrett og tennis er alle slike idretter i «real 
time».


  «Brenden er meldt»

  Vi nordmenn har vokst opp med rundetider og mellomtider og 
funnet stor spenning i det. Når radioen forkynte at «Hallgeir 
Brenden er meldt på Gratishaugen» gikk det gysninger av spenning 
gjennom oss. Fremdeles snakker vi om Per Ivar Moes 34-runde på 
5000 meter i landskampen mot Sovjetunionen på Bislett i 1963.
  Slikt er vanskelig for utlendinger å forstå. I langrenn er det 
bare i jaktstart og stafett at førstemann i mål er vinneren. 
Ventingen og sammenligningen har våre utenlandske venner liten 
sans for.
  Like greitt kan det være. Fikk de store nasjonene like stor sans 
for disse idrettene som vi har, hadde de ikke latt oss få 
dominere som vi gjør.

Oslonett AS. and Norsk Telegrambyrå.