Received from NTB at 11:13.
Det er ikke bare de aktive i det olympiske sirkus som blir stadig mer profesjonelle - publikum er også på god gang. Til nå har norske OL-tilskuere spilt sin statistrolle på fjernsyn med bevisst bravur. De vinker med sine flagg, de kler seg i lusekofter og vadmel, de koker sin kaffe på termos og de maler seg i ansiktet. De gjør kort sagt akkurat det som var forventet av dem - og mere til. Alt dette kan umulig være regissert av LOOC, slik ryktene i høst fortalte at OL-arrangørene ville prøve, til glede for tv-produsentene. Det er nok først og fremst et genuint uttrykk for nordmenns idrettsinteresse og patriotisme, men også en erkjennelse om at det ikke lenger er nok å løse billett og bare stå der og glane. Heldigvis har norske supportere mer til felles med danske «roligans» enn britiske «hooligans». Det var danskene som begynte å male flagget i ansiktet. Dette er snart like vanlig på tribunen som «bølgen», et fenomen som oppsto spontant i amerikansk college-idrett, og ble satt i regissert system i fotball-VM i 1986, der meksikanske overklassebarn fylte tribunene, mens billettene ble for dyre for vanlige folk. De er dyre i Lillehammer og på Hamar også, men her er det likevel ingen tvil om at det er Det Norske Folk som opptrer, i hele sin bredde og med sin hjemmestrikkede egenart intakt. Det er et praktfullt skue, selv for utlendinger, og spesielt så lenge nordmenn også heier på våre utenlandske konkurrenter. Nostalgi I kreativitet har foreløpig ingen klart å overgå den danske klappe-luen fra fotball-VM, men blant norske skøytefans har «djevleluen» kommet til verdighet igjen, selv om det er årevis siden de aktive brukte den. Innendørs har den ingen praktisk verdi, det dreier seg om ren nostalgi. Uniformeringen av tilskuerne stammer fra fotballen, hvor den naturlig tok utgangspunkt i klubbenes farger. Norske tilskuere til vinteridrett har alltid hatt sin egen praktiske uniformering - som de røde og de blå fjellanorakkene overalt i Nordmarka under 5-milen - men de siste par årene er den blitt stadig mer nostalgisk. Det er ikke mange år siden vadmel var en vits, nå er det mote. Lusekoften har vært en mer seiglivet tradisjon, som nå videreutvikles av nyskapende designere som Elinor Flor. Og den norske troppen opptrer nå i nikkers igjen. Norskere For en medborger som er kommet hjem etter noen år i utlandet er det påfallende hvor mye norskere nordmenn er blitt de siste årene. Norskheten har fått en egenverdi den ikke hadde før, og vi ser en mye bredere aksept for tradisjonell norsk klesdrakt. I beste fall kan denne utviklingen bidra til å slå tilbake den amerikaniserende refleks som de siste 20 årene har plaget dette landet, den som toppet seg i meierienes idiotiske slagord «Milk is a better drink». Nå heter meieriene Tine og feirer sin norskhet systematisk og profitabelt. Når dette nå settes i system, er det fordi LOOC og Lillehammer-OL har sett klart at dette er århundrets sjanse til å definere norsk nasjonal identitet på en positiv måte. Designerne har planlagt i årevis, spontaniteten står publikum for. Opp fra tv-stolen Det er vanskelig å se noe annet enn positive ting i den profesjonalisering som nå foregår blant publikum. Fremdeles er det vel ikke gått så langt at vanlige folk ikke vil bevege seg opp i hoppbakken dersom de ikke har LOOCs vadmelsjakke med tilhørende designerskjerf. Så folkesnobbete blir vi vel aldri. Snarere kan det bidra til å snu strømmen som lenge nå har gått fra idrettsarenaene til tv-stolen. Fjernsynet har etterhvert utviklet seg teknologisk så mye at de fleste idretter følges bedre fra godstolen. Men folkelivet kan tv aldri erstatte, det oppleves bare virkelig «live», når du selv er ute på arenaene. Dette er nok en av de viktigste årsakene til at Lillehammer-OL ser ut til å bli det første - og kanskje eneste? - OL som blir nærmest utsolgt. Det finnes mange rundt løypene og i bakkene som er mer opptatt av bare å være med enn av hvordan det går. Sport er sport og kultur er kultur. Men idrettstevner er begge deler. Takk publikum for det.
Oslonett AS. and Norsk Telegrambyrå.