13 Feb: OL-KOMMENTAR: SPORTENS KJØNNSKONJUNKTURER

Allerede første konkurransedag så vi det klart: for Norge blir 
dette guttas OL.

  Hvorfor er det blitt slik? 80-årene var jentenes tiår i norsk 
idrett. Langrennsjentene dro det igang, Bjørg Eva Jensen tok 
80-tallets eneste norske skøytegull, Grete Waitz og Ingrid 
Kristiansen etablerte et langvarig norsk hegemoni i 
langdistanseløpning, mens både håndballjentene og fotballjentene 
etablerte seg i verdenstoppen.
  I de to siste idrettene står søylene fortsatt, men resten av 
byggverket har falt sammen. I langrennsporet tør vi ikke håpe på 
mer enn en bronse i stafetten, Bjørg Eva fikk aldri sin arvtaker 
på isen og det kom ingen etter Grete og Ingrid.
  Det eneste realistiske norske gullhåpet blant jentene er Stine 
Lise Hattestad, som konkurrerer i en gren - kulekjøring - som 
nordmenn flest gir blaffen i når det ikke er OL-år.
  Det er ikke helt lett å forstå. En mulig forklaring er blitt 
kastet fram: De norske jentene er for lite selvstendige.
  Kan det være mulig? Enhver nordmann vet at denne kloden ikke har 
frembragt sterkere og mer selvstendige skapninger enn Den Norske 
Kvinne. De styrer jo både regjering og Storting, mens vi gutta 
har trukket oss beskjemmet tilbake til næringslivets styrerom, 
hvor vi driver med skatteplanlegging.


  Mysterier

  Sportens konjunkturer har alltid vært mysteriøse, faktisk enda 
mer enn de man har i økonomi, den imperfekte vitenskap. 
Idrettslige hegemonier kommer og går, og forklaringene er like 
mange som de er utilfredstillende.
  Ta for eksempel Bjørn Borg-effekten, som plutselig skapte en hel 
bataljon svenske tennisstjerner. Vi har selv Furuseth-effekten, 
som har gjort oss til verdens beste alpinnasjon på herresiden.
  Dette forklares med at enerne går foran og beviser at det går 
an, og dermed får de som kommer bak selvtillit til å gjøre det 
helt store. Men hvorfor ble det så ingen norske maratonstjerner 
etter Grete og Ingrid?
  Det står jo ikke lenger på pengene. Bjørge Stensbøl har slått 
fast at det satses like mye på norske jenter som på norske gutter 
i toppidretten. Dessuten har mange de siste årene bevist at det 
går an å tjene seg meget velstående på toppidrett - iallfall i de 
individuelle grener. Vi har fått våre idrettsmillionærer, på 
begge sider av kromosomskillet.


  Tilfeldigheter

  Tilfeldighetene spiller alltid en større rolle i toppidretten 
enn vi er villig til å innrømme. Fire hundredeler i utfor er bare 
et lite uventet vindkast i Winther-hogget, men det kan være 
forskjellen mellom gull og 4. plass, suksess og fiasko.
  Det kan da heller ikke være mer enn en tilfeldighet at 
1971-årgangen frambragte så mange fremragende atleter i Norge, 
mens svenskene hadde sin gylne 1956-årgang. Gene-poolen følger 
vel ikke kinesisk astrologi?
  Når et tiårs fremgang snus til stagnasjon og endog tilbakegang 
er det grunn til å stille seg spørsmål. Vi vet at talentene 
stadig kommer, det har alpinjentene vist. Selv med skader hos 
Astrid Lødemel, Merete Fjeldavlie, Karianne Saude og Julie 
Lunde-Hansen, som alle har stått på pallen i verdenscupen, har vi 
nå Marianne Kjørstad og Trude Gimle med realistiske 
medaljesjanser.
  Jentene kommer igjen. Skal vi si at de dro oss gutta gjennom 
80-åra og ble litt slitne av å hale på så mye daukjøtt? Eller 
rett og slett bare at sportens konjunkturer forblir et mysterium 
vi aldri vil løse.

Oslonett AS. and Norsk Telegrambyrå.