Slutten på Andersens eventyr

Peters Plass

Etter 12 års drift er den privateide NHI-Datahøgskolen på sotteseng. Ironisk nok skjer dette samtidig med at IT-bransjen rekrutterer folk i en takt som minner om de glade 80-årene.

nn NHI-Datahøgskolen har eksistert under ulike navn siden 1983. Bak høgskolen står brevskolen NKI som nylig sloden sammen med sin vaklende ingeniørskole til Den Polytekniske Høyskolen. Du har sikkert sett det nye navnet på reklameplakater på Oslo-bussene. Rekruttering for høstens opptak pågår for fullt. Samtidig har storparten av staben valgt å slutte. Av 22 ansatte pr 1. januar 1994 vil bare 3-4 stykker være igjen når portene slås opp i august. Så de stakkars studentene vil nok ikke få valuta for sine penger og sin tid. Er det ikke lenger behov for et privat alternativ?

nn I 1983 ble det etablert hele tre datahøgskoler i Oslo-området: NKI startet Datahøgskolen, Vivendi-gruppen Edb-høgskolen og Norsk Data Norsk Informatikk Institutt. På den tiden var det offentlige utdannelsestilbudet innen IT lite utbygget mens etterspørselen etter datafolk pekte rett opp. Det var grunn til å tro at private høgskoler, der studentene skulle betale skolepenger, kunne bli god butikk og dessuten tjene et godt formål. Det var åpenbart at tre høgskoler var i meste laget. NII forsvant temmelig kvikt. Edb-høgskolen, som ble slått sammen med Edb-skolen og skiftet navn til NHI (Norsk Høyskole i Informatikk) holdt det gående til begynnelsen av 90-tallet, men gikk da konkurs. Restene ble kjøpt opp av NKI og slått sammen med Datahøgskolen, og slik ble NHI-Datahøgskolen til. NHI-kjøpet viste seg å bli en katastrofe for NKI, med kjempemessige skjulte kostnader.

nn Datahøgskolen hadde en ambisiøs start. De ansatte professor Erling Andersen, en velansett profil i norsk datamiljø, som rektor. Under hans ledelse fikk høgskolen en faglig profil rettet mot metodisk systemutvikling, en miniutgave av universitetenes fagplaner. Etter en del diskusjoner med myndighetene ble skolen godkjent til statsstøtte og elevene fikk rett til studielån. Tross skolepengene, som utgjør ca 35.000 kroner i året, var det mange som ville studere ved Datahøgskolen i Oslo istedenfor ved en av distriktshøgskolene rundt i landet. Datahøgskolen fikk etterhvert et godt rykte, takket være Andersen og staben rundt ham.

nn Andersen var rektor fra 1984 til 1991. Siden han gikk av, har Datahøgskolen hatt 7 rektorer. Gjennomsnittlig varte de ca et halvt år. Turbulensen førte til at mange både i den faglige og i den administrative staben fant seg nye jaktmarker. 12 stykker sluttet i 1994, 7 til er i oppsigelsesperioden, 2 i permisjon og enda 2 til vurderer å si opp. Bare 3 av de ansatte regner med å være på plass i august. Kombinert med NKIs økonomiske problemer, som svikten i ingeniørutdannelsen har ført til, gjør dette at det private alternativet i praksis er borte.

nn Hva var det som førte til fallet? For det første sviktet markedet. Den rene IT-utdannelsen gikk av mote, IT er blitt mer et støttefag. En toårig, komprimert IT-utdannelse var ikke nok å slå i bordet med i kampen om jobbene. Mange av kandidatene oppdaget at de måtte studere videre for å bli attraktive på arbeidsmarkedet. Datahøgskolen innså dette og etablerte et tredje, såkalt diplomår, og dette viste seg å bli en suksess.

nn Et annet problem var den faglige profilen. Andersens systemutviklings-rettede profil var riktig i midten av 80-tallet da egenutvikling av administrative datasystemer ennå var i høysetet. 90-tallet er annerledes. Det bedriftene nå er ute etter er standardsystemer. Å lage standardsystemer er vesentlig mer krevende enn å skreddersy et system for en bedrift. Det er stor forskjell på å utvikle et system og ta det i bruk ett sted, kontra å pakke et system slik at det kan installeres og brukes hundre steder i litt ulike varianter. Konfigurasjonsstyring og versjonshåndtering er 90-tallets nøkkelord. Leverandørene har derfor bruk for folk som er bedre utdannet enn Datahøgskolens kandidater. De rekrutterer først og fremst fra universitetene, NTH og NHH. Med de små lønnsforskjeller som er i Norge, lønner det seg alltid å velge den best utdannede personen. Internt i bedriftene er oppgavene vridd i retning av PCer og støttefunksjoner, men Datahøgskolen innså dette for sent. Den nødvendige omstillingen bort fra universitetsmodellen kom aldri.

nn En privat høgskole må nødvendigvis ha noe som de offentlige konkurrentene ikke har. Datahøgskolen hadde dette forspranget på 80-tallet, men skuslet det bort. Flere av distriktshøgskolene, ikke minst i Halden, Kristiansand og Steinkjer, har et tilbud som er bedre tilpasset vår tid. Disse høgskolene, som ligger utenfor Oslogryta, har klart å bygge opp og beholde en faglig stab som ikke har så lett for å finne andre interessante stillinger hvis de vil bli boende i distriktet. Datahøgskolen er nødt til å tape mot dem så lenge eieren NKI har dårlig økonomi og ikke viser spesiell interesse for den faglige siden av utdannelsen.

nn Under sitt nye navn, Den Polytekniske Høyskole, blir driften videreført. Skolen har studenter, de nødvendige godkjennelser og den statsstøtte som Datahøgskolen har kjempet seg til. Det de ikke har er effektive rutiner (fordi de forsvant med den administrative staben), den riktige kulturen, renomméet , gode lærere og fagplaner som passer til etterspørselen. De private datahøgskolene blir en parentes i norsk IT-historie. I fremtiden må behovene dekkes gjennom det offentlige utdannelsesapparatet.

Du treffer meg på hidas@oslonett.no

Artikkel automatisk generert, 29/06-95, kl. 16.53 cw@oslonett.no